Ting jeg trodde skulle bli bedre da jeg ble voksen

En av mine yndlingsjenter kom en kveld litt snurt opp trappa og inn på badet og satte seg ned på do.

«Jeg gleder meg sånn til å bli voksen», sa hun.

Jeg lo litt av henne der hun satt med trusa ned på anklene, albuen på låret og med haka bestemt plassert i håndflata. I tillegg var underleppa litt lenger frem enn vanlig.

«Hvorfor det?» lurte jeg på.

Jo, fordi når man ble voksen så kunne man selv bestemme når man skulle legge seg og dessuten kunne man også spise hva man ville når man ville.

Jeg satte meg på huk ved siden av henne, tok hendene hennes i min og så henne dypt inn i øynene.

«Lov meg at du aldri sier det igjen. Stol på meg, det er ingenting bedre i verden enn å være et bekymringsfritt barn. Og skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Man får egentlig ikke lov til å bestemme når man skal legge seg eller hva man skal spise når man blir voksen heller.»

_____________________________________________________

Det er så underlig hvor mye vi som barn skulle ønske vi var voksen og hvor mye vi tviholder på barndommen når vi først blir det. Friheten som kommer med voksenlivet blir raskt en sånn selvfølgelighet at forventingene som følger den friheten ofte veier så tungt at man mimre tilbake til en mer bekymringsløs tid. Sånn har nok de aller fleste det av og til. Vi lever i en så fryktelig verden at man føler seg litt skyldig hvis man har det bra og at det derfor var bedre å leve i en verden hvor det verste man kunne gjøre var å slå på lyset i bilen mens foreldrene dine kjørte.

Det var derimot en tid midt i mellom. En tid hvor du fikk smake på friheten ved voksenlivet, men likevel ikke trengte å ta alt ansvaret. De gyldne tenårene. Da jeg var tenåring var det en god del ting med voksenlivet jeg regnet med jeg kom til å lære meg underveis. Ting jeg kom til å bli bedre til og som kom til å bli enklere. Nå sitter jeg her 25 år gammel og lurer på om jeg 1) ikke har blitt voksen enda, eller 2) om dette virkelig er alt.

Her er en liste over alt jeg trodde kom til å ordne seg eller bli bedre da jeg ble voksen:

1.Søvn
Jeg sov veldig mye som tenåring og var veldig ofte trøtt. Det sies at tenåringer trenger 9 timer søvn hver natt. Vel, jeg trenger det enda. Ikke bare det, men jeg kan sove når som helst, bortsett fra når jeg MÅ sove. Det er ikke tvil om at jeg er et B-menneske. Jeg har aldri problemer med å holde meg våken på nattvakt, og til vanlig kan jeg gå en hel dag å være trøtt for så å våkne rundt kl. 21.00. Gir du meg et vanlig menneskes timeplan så skal jeg love deg at jeg kommer til å gå inn i en slags dyp dvale hvor alt jeg gjør er å eksistere (trust me, jeg har prøvd).

2. Økonomi
Man tenker jo ofte at man får så mye bedre råd når man blir voksen. Det gjør man ikke hvis man fortsatt er student. Selv med en ganske grei deltidsjobb ved siden av studielånet så er det så vidt det går rundt hver måned. Det som derimot er mest skremmende er jo at man fortsatt i en alder av 25 ikke har lært seg eller makter å spare. Man tenker jo ofte når man vokser opp at man kan begynne å spare når man blir eldre, spørsmålet er vel bare hvor mye eldre man må bli.

3. Treningsgiv
Som en slapp og dvask tenåring håpet jeg virkelig at treningsgiven skulle ta meg. Men sannheten er at hvis man ikke er glad i å trene som ung er man ikke glad i å trene som voksen heller. Det jeg derimot hadde sett for meg/håpet på var at jeg kom til å komme til et punkt hvor nok er nok og at jeg måtte gjøre noe før det ble for sent. Dette punktet har kommet og gått minst 10 ganger de siste årene, men det har ikke skjedd noe spesielt nytt på den fronten.

4. Arbeidsgiv og -glede
Har man en jobb man elsker og som er så givende at du gleder deg til å komme på jobb nesten hver dag, ja da kommer arbeidsglede enkelt. Og dette er vel målet for alle sammen? Som student er jo saken litt annerledes, men nå har det seg sånn at min aller siste hindring som student egentlig er litt gøy. En masteroppgave hvor jeg står ganske fritt og hvor jeg har valgt å skrive om noe jeg synes er både interessant og morsomt. Så hvorfor er det så vanskelig å sette ordentlig i gang? Det spørsmålet som er enda vanskeligere å spørre meg selv er hvorfor det er så vanskelig å skrive sånn generelt. Med en drøm om å bli forfatter er det bare én ting å gjøre: skrive. Skriv et manus, rediger det manuset, pirk på det manuset, la andre rediere og pirke litt i det manuset, og så send det inn til et forlag. Man blir ikke forfatter av å se TV-serier. Men her sitter jeg, fortsatt inkapabel til å gjøre det jeg vil mest i hele verden.

6. Kjæreste
Jeg blir fortsatt skikkelig sint inni meg når folk insinuerer at livet mitt mangler noe fordi jeg ikke har kjæreste. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har svart på spørsmål om hvorfor jeg ikke har funnet meg noen enda. For øvrig det mest håpløse spørsmålet jeg vet om. Vurderer av og til å svare ærlig. «Fordi jeg er en 5’er på en god dag, men vil ikke gå laverene enn en 8’er selv.» Problemet er det stakkarslige blikket og den kleine samtalen som følger. Poenget er uansett at jeg har hatt den innstillingen til en evt. kjæreste at han kommer når han kommer. Og ja, som så mange andre har spurt om, det er nok en «han» da jeg regner med jeg hadde merket noe snart hvis det var sånn at jeg «spilte for det andre laget». Jeg har jo lyst til å finne noen å dele livet med etter hvert, jeg har aldri stresset noe særlig med det. Men når sannheten skal frem så  hadde jeg vel kanskje regnet med at det ikke skulle være fullt så fjernt som det fortsatt er.

7. Fremtidsplaner
Alle de drømmene man har som tenåring og alle de tingene man har lyst til å gjøre, men som alle føles så uoppnåelig og den håpløse følelsen av at du egentlig ikke helt vet hva du faktisk vil, den har jeg enda. Jeg har innsett at det ikke alltid går som planlagt og at ting forandrer seg underveis, men en litt mer målrettet fremtid skulle jeg så gjerne ha hatt. Jeg trøster meg likevel med pappas ord om at han fortsatt ikke vet hva han vil bli når han blir stor.

8. Selvtillit
Som den hobby-psykologen jeg er så forstår jeg at mye av dette handler om selvtillit og troen på meg selv. Saken er vel den at jeg trodde også den ville komme med alderen. Selv om jeg har blitt mye tøffere på mange vis og lært meg å gi litt mer faen så kjenner jeg fortsatt den usikre 13-åringen inni meg klamre seg fast og skygge for alle avgjørelser jeg tar.

 

Nøklene til voksenlivet er nok et sett med aksept og et sett med hard jobbing. Klarer man å akseptere at ting ikke skjer av seg selv og at på et tidspunkt så er det du selv som må stå for forandringen så klarer man vel å forstå at den forandringen må jobbes for. Problemet mitt er vel at jeg har mistet nøklene mine og man kan ikke bare skifte lås.

Reklamer

Hva om alt faktisk ordner seg til slutt?

Inne på denne neglisjerte bloggen fant jeg et utkast fra november som aldri ble publisert. Det var i og for seg ikke ferdig og det skrek av negativitet. Det var 300 ord med klaging over livets tilstand og over meg selv som person. Akkurat det kan nok skyldes at innlegget var skrevet i starten av eksamensperioden. Innlegget stilte en del spørsmål ved valget mitt om å starte på skolen igjen. Hvorfor ta master i journalistikk? Hva skal jeg med det? Og hva er egentlig planene mine for fremtiden?

Jeg vet fortsatt ikke helt svarene. All grublerier jeg gjør meg her jeg sitter i dress med slips og slipsnål i resepsjonen på et hotell midt på natta gjør meg heller ikke klokere. For jeg finner ikke fremtiden min som nattresepsjonist, men jeg tjener penger til å overleve.

Jeg har akkurat kommet hjem fra en lang og deilig juleferie hjemme på Halsa. Den var fylt med masse familie- og vennekos, mye avslapping, masse god mat og en del prosjekter. Selv om jeg skulle ønske jeg kunne vært der lengre så skal jeg innrømme at det er litt godt å komme i gang igjen.

Det er et nytt år og et nytt semester. Dette semesteret blir likevel litt annerledes da jeg ikke skal ta noen emner i vår. Med godkjente emner fra Middlesex slipper jeg flere eksamener og eksamensperioder og står dermed fritt til å starte på mitt hittil største skoleprosjekt: masteroppgaven. Målet er å bli ferdig i løpet av året slik at jeg også neste vår har litt tid til overs. Tid til å finne ut av ting.

2018 blir derfor et veldig tøft år og jeg har lave forventninger. Utgangspunktet er likevel ikke så fryktelig galt. Jeg trives veldig godt her i Oslo. Jeg har funnet meg en leilighet jeg har lært å elske med alle sine feil. Det samme gjelder de to fantastiske menneskene jeg deler den med. Byen er også fylt med flere gode venner som beriker livet mitt. Selv om jobben ikke er særlig fremtidsrettet, så trives jeg utrolig godt. Det er en jobb som i motsetning til tidligere jobber har et såppas lavt tempo at jeg uten problem kan kombinere arbeidsmengde og studier.  Viktigst av alt er det at kollegaene mine er så herlige folk og at arbeidsmiljøet er så bra. Jeg mangler fortsatt en rutine på å kombinere nattvakter og sosialt liv de dagene jeg jobber, men jeg regner med det kommer.

Jeg kunne skrevet noe veldig klisjé om at «2018, come at me!», men jeg velger å droppe det. I stedenfor så ønsker jeg alle dere som fortsatt følger med når jeg skriver noe her et riktig godt nytt år. Jeg setter faktisk umåtelig stor pris på at det finnes mennesker der ute som er interessert i meg og livet mitt. Det hjelper alltid på selvtilliten og narsissismen.

Siste steg mot voksenlivet eller et tvihold på ungdomskilden?

«Skal du aldri bo her mer?» spør hun meg og stirrer meg i senk med de tristeste hundeøynene.

«Jeg skal ikke ha tingene mine her mer. Men du vet når folk kommer hjem til foreldrene sine på jule- og påskeferie og sånn?»

Hun nikker.

«Da kommer jeg ikke til å reise til bestemor eller bestefar, da kommer jeg hit, for dette er hjemmet mitt.»

Øynene hennes glinser i mot meg og jeg ser underleppa hennes begynner å skjelve. Jeg legger hånden min forsiktig på kinnet hennes og stryker rolig med tommelen.

«Synes du det er trist?»

Hun nikker og legger ansiktet i hånden min.


Jeg har bodd i Oslo i fem dager nå og det har vært fem veldig hektiske dager. Jeg har startet på skolen igjen, jeg har vært (og er fortsatt) på leilighetsjakt, jeg har vært (og er fortsatt) på deperat jakt etter en deltidsjobb samtidig som jeg har prøvd å være sosial og bli kjent med denne byen.

Jeg er her for å starte litt på nytt. Etter London var det utrolig vanskelig å få en relevant jobb. Derfor har jeg begynt på et masterstudie i Journalistikk (2 år) ved Høgskolen i Oslo og Akershus. I tillegg har jeg har flyttet til en helt ny by. Og jeg som verken skulle bli journalist eller flytte til Oslo…be

Hva mine fremtidsplaner er, er kanskje noe du lurer på. Vel, jeg vet fortsatt ikke. Journalistikk er et lite sidesprang bort fra en forfatterdrøm, men det er en måte å utvikle måten jeg skriver på. Nå har vi dessverre brukt den første uken på å snakke så mye om forskning at jeg har hatt mikroskopiske sammenbrudd hver dag og lurer på hva det er jeg har begitt meg ut på. Men det går over. Det er tross alt bare første uka.

For dette er vel siste sjanse? Nå tar jeg en master og så starter voksenlivet på ordentlig, eller?  Kan ikke komme med kofferten og flytte inn på gjesterommet til søstersen igjen.

Men hvis noen der ute i verden (Oslo) har en relevant deltidsjobb til meg så ber jeg på mine knær om å kontakte meg. Dette er også siste sjanse til å skaffe meg relevant arbeidserfaring på CV’n før jeg er ferdigutdannet. Så ta dette som et lite skrik om hjelp.

Men jeg er ved godt mot, og jeg er ivrig på å finne ut mer om hva dette nye kapittelet mitt bringer.

Bring it!

 

Hvordan være en god feminist

Da jeg for et år siden skulle begynne å skrive masteroppgave så ble jeg veiledet inn på sporet av feminist teori. Jeg leste gammel, jeg leste ny, jeg leste ekstrem og jeg leste moderne og jeg kan fortelle deg at det gjør inntrykk på en ung kvinne i 20-årene. Jeg kjente på all urettferdigheten i verden samtidig og det ble ubehagelig å være meg. Ikke fordi jeg personlig kunne vitne til urettferdigheten, men fordi det føltes enda mer urettferdig å leve et godt liv. Og som en slags måte å takle det på begynte jeg å finne urettferdigheter jeg personlig opplevde. I etterkant vil jeg jo si at det å lete etter ting å være irritert over er i overkant idiotisk, men jeg har også innsett at jeg samtiidig satte ord på følelser jeg ikke tidligere kunne plassere.

Men jeg har det utrolig bra. Jeg lever i et av verdens mest likestilte land og det at jeg har vært kvinne har aldri satt en stopper for noe jeg ville oppnå i livet (frem til nå i alle fall). Det er selvfølgelig hvis du ser bort i fra fem år gamle Ingas ønske om å bli negerkonge.

Jeg har likevel hatt mange samtaler om temaet. Likestilling. Like rettigheter og like regler. Og en ting jeg har lagt merke til er forskjellen på samtalen om ordene feminist og feminisme nevnes og ikke. De er identiske samtaler i utgangspunktet. Jeg mener det samme i begge samtalene hvorav i den ene kan vi være fullstendig enig i mens den andre så er det alltid med forbehold. For feminismen har fortsatt et så forferdelig dårlig rykte på seg at selv enkelte kvinner rynker pannen når de blir konfrontert med det.

Jeg tror de gangene jeg snakker om feminisme med kritiske mennesker er de gangene jeg er nærmest å føle det muslimer går gjennom til stadighet i forbindelse med terrorister. I en ideologi så finnes det alltid ekstremister, og når man forbinder feminister med mannehatende kvinnelige mosochister som mener barbering og sminke er noe menn har pålagt kvinner, så er vel ikke det langt unna det å mene at alle muslimer er terrorister. Likevel mener flere at jeg er helt på jordet med uttalelsen.

En annen ting som har vært utrolig vanskelig å vite hvordan man skal takle er de konstante påstandene om hykleri og dobbeltmoral. Det har vært utrolig vanskelig for meg å definere meg som feminist og i alle fall hvilken feminist jeg er. For kan jeg være feminist og samtidig like sanger som rett og slett er nedtalene og trakasserende mot kvinner? Kan jeg være feminist og fortsatt bruke kjønnet mitt til å komme inn gratis på utesteder og bli servert luksusvodka hele kvelden uten å ha gjort annet enn og brukt to-tre timer på å forandre utseende til noe utestedet godtar som bra nok? Kan jeg være feminist når jeg i det hele tatt lar meg brukes på den måten? Kan jeg virkelig kalle meg feminist når jeg legger ut bilder av meg selv i sosiale medier som kan vise hud eller hvor jeg prøver å være sexy?

Jeg føler fortsatt ikke at jeg vet helt hvor jeg står selv, men jeg lærer litt mer hver dag. Jeg lærer ut ifra situasjoner jeg havner opp i, jeg lærer ut ifra samtaler jeg har med folk om temaet hvor jeg tilstadighet blir prøvd og testet og jeg lærer av å tillære meg ny kunnskap. Og selv om jeg ikke vet helt selv hvor jeg passer inn så er det én ting jeg vet: Det finnes ikke en oppskrift på hvordan en feminist skal eller bør være.

En god feminist er i bunn og grunn bare et godt menneske.

13 gode grunner til å se 13 Reasons Why

Jeg tror de aller fleste har fått med seg at det har kommet en ny Netflix-serie som har fått navnet «13 Reasons Why» eller «13 Gode Grunner» på norsk.  De siste dagene har jeg lest en god del kritikk av denne serien. Argumentene lyder i form av at det romantiserer selvmord, at det fokuserer for mye på hevn og at moralen med serien blir kvalt av selve budskapet. Selv mener jeg at kritikken i seg selv viser hvorfor 13 Reasons Why er så viktig.

PS. Kan innholde spoilers.

1: Serien setter fokus på en high school-kultur, som like kunne vært en norsk videregående skole, som er på god vei til å bevege seg inn på et høy problematisk stadium. I England har de det mer joviale betegnelsen «lad-culture» som i korte trekk kan kalles en uskyldig forløper for ting som «Mannegruppa Ottar». På high schools, colleges (England) og VGS’er rundt omkring er det de populære tenåringsguttene som har den meste av kontrollen. Dessverre er det ikke alle som takler denne makten like bra som andre og konsekvenser, i alle fall for andre, er ikke alltid noe som tenkes over.

2. Åpenbart så tar serien opp et tabu-belagt tema det er vondt å snakke om, og vondt å se på. Serieskaperne har sagt at målet var at det skulle være litt ubehagelig. Og hva er vel mer ubehagelig enn å se en jente sakte, men sikkert styre mot mørket uten at noen hjelper henne.

3. Personlig synes jeg serien er mesterlig oppbygd. Hannah fremstår som en oppegående glad jente med få bekymringer og det at denne jenta tok livet sitt fremstår som et mysterium i over halve serien. Men likevel vet du at noe stort er på vei etter hvert som nøstet løsner litt etter litt. Den er spennende og absolutt det man kaller «binge-worthy.»

4. Den setter også fokus på den forferdelige smerten og håpløsheten etterlatte sitter igjen med, og den evige trangen til å forstå hvorfor.  Behovet for å sette ord og begrunnelse til handling og ikke minst finne noen å holde ansvarlig.

5. I den forbindelse ser man også den kollektive ansvarsfraskrivelsen både folk og offentlige sektorer som f.eks. skole gjør med det samme noe sånt skjer. Man ser den motstanden etterlatte kan møte når de i leting etter svar graver på ømme punkter i som i dette tilfellet skolesystemet.

6. Hovedmoralen i serien kan vel sies å være det at vi skal se hvilke konsekvenser handlingene våre kan ha for andre. Og den oppfordrer oss til å oppføre oss som bedre mennesker.

7. Som en oppfølging av punkt 1 så tar den opp den økende seksuelle trakasseringen unge jenter opplever. Hannah opplever å få ryktet sitt ødelagt fordi noen spredde løgner om henne. Dette fører til episoder hvor gutter trakaserer henne seksuelt både fysisk ved berøring og verbalt. Som en av karakterene selv uttaler som forsvar: Hannah har ikke opplevd noe som ikke hver eneste high school-jente opplever i løpet av high school.  Dette er så viktig! Det viser hvordan det er å vokse opp i disse tider og det er en utvikling som ikke er greit!

8. Det bringer meg over til punkt 8. Det viser faktisk en reell virkelighet. Ja, så er det kanskje ikke like ille på videregående skoler rundt omkring i Norge som på store high schools i USA, men det er naivt å tro at dine egne tenåringsjenter og -gutter ikke har opplevd lignende saker. Jeg kjenner meg igjen i enkelte ting, og det begynner faktisk å bli 7 år siden jeg gikk på VGS selv. Ikke tro at det har bedret seg.

9. Noen av det vanskeligste i hele serien er skildringene av seksuelle overgrep. Men dette er kanskje også det aller viktigste som vises gjennom hele serien. Det er viktig at både gutter og jenter vet hvordan et overgrep kan se ut. I serien får vi derimot se to ulike «typer» voldtekt, men jeg er ganske sikker på at alle som så det fikk et sterkt inntrykk av hvor forferdelig det var for ofrene. Skammen, redselen og håpløsheten som kommer etterpå er hjerteskjærende å se. Det verste er vel kanskje igjen koblet opp mot punkt 1 og 7 når man ser voldtektsmannen selv snakke så normaliserende om hendelsene og selv ikke vil kategorisere det som voldtekt. «Hvis det er voldtekt så er alle jentene i Amerika voldtatt…»

10. Man ser også hvordan psykologisk «terror» som f.eks. utfrysing, baksnakking, brutt tillit og spesfikke handlinger for å knuse ens selvfølelse er like ødleggende som et fysisk overgrep.

11. Jeg synes også det er viktig å få frem at det viser at vi alle er menneskelig. At vi alle gjør feil. Men serien oppfordrer samtidig folk til å innse sine egen feil og ta ansvar for dem.

12. Serien viser også store tegn på at Hannah selv ikke er feilfri og at hun i hovedsak har gjort noe helt forferdelig. Ikke bare mot seg selv og foreldrene sine, men også mot menneskene hun gir skylden for selvmordet sitt. Og alle som har sett serien kan være enig i at Hannah har overdrevet veldig da hun la skyld. I sitt eget hodet har hun selvfølgelig ikke det, men vi kan være ærlig og si at enkelte av de personene som mottok kassettene kanskje ikke hadde fortjent å gå igjennom det de gikk igjennom. Til syvende og sist så ser man også at Hannah setter opp folk for å feile og svikte henne. Og så synes jeg det er viktig å ikke glemme at Hannah selv til slutt var med på å drive noen til selvmord/selvmordsforsøk.

13. Det siste punktet bygger litt videre på punkt 2. Dette er også det aller viktigste punktet. Serien handler om Hannah som etter å ha tatt selvmord etterlater 13 kassetter hvor hun gir 13 personer skylda for selvmordet sitt. Serien og hendelsene som vises blir derfor fortalt fra hennes side og man får hennes oppfatning av hva som har skjedd. Hannah er åpentbart pyskisk syk, men det kommer ikke frem i serien. Hvorfor tenker du? Fordi en psykisk utstabil person ville vel ikke vært det sett fra sitt eget ståsted. Serien viser derfor ulike tegn man kan og bør ta på alvor. Små rop om hjelp det et veldig fort å overse. Den setter rett og slett lys på hvor vanskelig det kan være å oppdage at noen har det vanskelig og er på randen til noe så drastisk som selvmord. Og hvis ikke det er viktig så vet ikke jeg.

 

Helt til slutt vil jeg kommentere litt akkurat den kritikken av romantiseringen av selvmord. Jeg håper og tror at 99 % av de som ser serien ser det samme som meg og ser hvorfor det å ta livet sitt og hevne seg ikke er en god idé. Men som nevnt så er serien fortalt fra ei psykisk syk jentes ståsted. Ei jente som ser på selvmord som den eneste løsningen på alle problemene sine. En sånn åpenbaring blir fort romantiserende i en sånn situasjon.

Men hva er det egentlig med selvmord som gjør at folk går mann av huse? Er det virkelig det verste som har blitt vist på en romntiserende måte gjennom underholdning og kunst? Er det et realiserende syn på selvmord gjennom ei psykisk syk jentes øyne som skal få folk til å ville legge sensur og lenker på underholdning? Personlig kan jeg komme på romantisering av følgende ting jeg har sett som jeg synes er verre:

  • Vold
  • Seksuelle overgrep
  • Krig
  • Våpenbruk
  • Mord
  • Rasisme

Blanke ark

En dag for flere måneder siden satt jeg med PC’n i fanget mens jeg selv var fanget i min egen frustrasjon. Om det var behovet for en ny start eller et sterkt ønske om å distansere meg fra noe jeg i ettertid har forstått at fortsatt er en veldig stor del av meg, vet jeg ikke. Men jeg endte opp med å slette hele bloggen. Jeg tenkte jo jeg kanskje ville angre om jeg ikke tok vare på noe, så jeg har jo alle innleggene lagret som en WinRAR-fil. Men når jeg nå starter opp igjen så er det ikke for å fortsette i det samme sporet. Den gamle bloggen og de gamle innleggene er borte for alltid. Det er likevel ikke for å starte noe revolusjonerende nytt at jeg starter igjen. Det blir vel støtt og stadig delt tanker og kommentarer og andre skråblikk, men også litt skamløs selvpromotering.

Jeg har ikke sluttet å drømme, og jeg kommer stadig opp med nye, til tider sinnsyke, ideer. Enkelte drukner i maktesløshet mens andre henger som stjerner på nattehimmelen alt for langt unna. Men fra tid til annen så ønsker jeg å prøve. Og i en tid hvor jeg føler jeg ikke duger til annet enn å steke burgere så skal jeg nå altså sparke meg selv litt i ræva og gjøre det jeg har et vitnemål på at jeg kan sånn brukbart. Jeg skal skrive. Jeg skal skrive masse. Både bra og dårlig. Jeg skal også være så frekk og be dere om å betale for noe av det. Ikke nødvendigvis for at det er så jævlig bra, men fordi jeg er en tekstforfatter uten jobb og fordi dere fulltidsjobbende godhjerta menneskene der ute har lyst til å bidra til at jeg får realisert flere av de store drømmene. Fordi drømmer koster penger og burgersteking ikke dekker mer enn drømmen jeg har om å bade i en LUSH badebomde og drikke vin hver helg.

Sånn til å begynne med så deler jeg noe dere får lese helt gratis. Dette er masteroppgaven min. På en skala fra 1-20 der 1 er best og 14 og nedover er stryk så syntes altså to sensorer at dette kvalifiserte til en 7. Så med andre ord er det ikke gull. Det er litt sånn sølv med et hint av kobber. Men så har det seg sånn at jeg meldte den på en konkurranse likevel. Jeg er litt usikker, men det har enten noe med antall lesere, antall stjerner eller anmeldelser, men til slutt så vil de altså velge ut en vinner som får historien sin publisert. Det synes jeg hadde vært utrolig kult. For ikke å snakke om så er det jo det en ganske stor drøm i seg selv.

Trykk HER for å lese.

Takk for at du tar deg tid, og så gleder jeg meg til fortsettelsen.