Hva om alt faktisk ordner seg til slutt?

Inne på denne neglisjerte bloggen fant jeg et utkast fra november som aldri ble publisert. Det var i og for seg ikke ferdig og det skrek av negativitet. Det var 300 ord med klaging over livets tilstand og over meg selv som person. Akkurat det kan nok skyldes at innlegget var skrevet i starten av eksamensperioden. Innlegget stilte en del spørsmål ved valget mitt om å starte på skolen igjen. Hvorfor ta master i journalistikk? Hva skal jeg med det? Og hva er egentlig planene mine for fremtiden?

Jeg vet fortsatt ikke helt svarene. All grublerier jeg gjør meg her jeg sitter i dress med slips og slipsnål i resepsjonen på et hotell midt på natta gjør meg heller ikke klokere. For jeg finner ikke fremtiden min som nattresepsjonist, men jeg tjener penger til å overleve.

Jeg har akkurat kommet hjem fra en lang og deilig juleferie hjemme på Halsa. Den var fylt med masse familie- og vennekos, mye avslapping, masse god mat og en del prosjekter. Selv om jeg skulle ønske jeg kunne vært der lengre så skal jeg innrømme at det er litt godt å komme i gang igjen.

Det er et nytt år og et nytt semester. Dette semesteret blir likevel litt annerledes da jeg ikke skal ta noen emner i vår. Med godkjente emner fra Middlesex slipper jeg flere eksamener og eksamensperioder og står dermed fritt til å starte på mitt hittil største skoleprosjekt: masteroppgaven. Målet er å bli ferdig i løpet av året slik at jeg også neste vår har litt tid til overs. Tid til å finne ut av ting.

2018 blir derfor et veldig tøft år og jeg har lave forventninger. Utgangspunktet er likevel ikke så fryktelig galt. Jeg trives veldig godt her i Oslo. Jeg har funnet meg en leilighet jeg har lært å elske med alle sine feil. Det samme gjelder de to fantastiske menneskene jeg deler den med. Byen er også fylt med flere gode venner som beriker livet mitt. Selv om jobben ikke er særlig fremtidsrettet, så trives jeg utrolig godt. Det er en jobb som i motsetning til tidligere jobber har et såppas lavt tempo at jeg uten problem kan kombinere arbeidsmengde og studier.  Viktigst av alt er det at kollegaene mine er så herlige folk og at arbeidsmiljøet er så bra. Jeg mangler fortsatt en rutine på å kombinere nattvakter og sosialt liv de dagene jeg jobber, men jeg regner med det kommer.

Jeg kunne skrevet noe veldig klisjé om at «2018, come at me!», men jeg velger å droppe det. I stedenfor så ønsker jeg alle dere som fortsatt følger med når jeg skriver noe her et riktig godt nytt år. Jeg setter faktisk umåtelig stor pris på at det finnes mennesker der ute som er interessert i meg og livet mitt. Det hjelper alltid på selvtilliten og narsissismen.

Reklamer