Ting jeg trodde skulle bli bedre da jeg ble voksen

En av mine yndlingsjenter kom en kveld litt snurt opp trappa og inn på badet og satte seg ned på do.

«Jeg gleder meg sånn til å bli voksen», sa hun.

Jeg lo litt av henne der hun satt med trusa ned på anklene, albuen på låret og med haka bestemt plassert i håndflata. I tillegg var underleppa litt lenger frem enn vanlig.

«Hvorfor det?» lurte jeg på.

Jo, fordi når man ble voksen så kunne man selv bestemme når man skulle legge seg og dessuten kunne man også spise hva man ville når man ville.

Jeg satte meg på huk ved siden av henne, tok hendene hennes i min og så henne dypt inn i øynene.

«Lov meg at du aldri sier det igjen. Stol på meg, det er ingenting bedre i verden enn å være et bekymringsfritt barn. Og skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Man får egentlig ikke lov til å bestemme når man skal legge seg eller hva man skal spise når man blir voksen heller.»

_____________________________________________________

Det er så underlig hvor mye vi som barn skulle ønske vi var voksen og hvor mye vi tviholder på barndommen når vi først blir det. Friheten som kommer med voksenlivet blir raskt en sånn selvfølgelighet at forventingene som følger den friheten ofte veier så tungt at man mimre tilbake til en mer bekymringsløs tid. Sånn har nok de aller fleste det av og til. Vi lever i en så fryktelig verden at man føler seg litt skyldig hvis man har det bra og at det derfor var bedre å leve i en verden hvor det verste man kunne gjøre var å slå på lyset i bilen mens foreldrene dine kjørte.

Det var derimot en tid midt i mellom. En tid hvor du fikk smake på friheten ved voksenlivet, men likevel ikke trengte å ta alt ansvaret. De gyldne tenårene. Da jeg var tenåring var det en god del ting med voksenlivet jeg regnet med jeg kom til å lære meg underveis. Ting jeg kom til å bli bedre til og som kom til å bli enklere. Nå sitter jeg her 25 år gammel og lurer på om jeg 1) ikke har blitt voksen enda, eller 2) om dette virkelig er alt.

Her er en liste over alt jeg trodde kom til å ordne seg eller bli bedre da jeg ble voksen:

1.Søvn
Jeg sov veldig mye som tenåring og var veldig ofte trøtt. Det sies at tenåringer trenger 9 timer søvn hver natt. Vel, jeg trenger det enda. Ikke bare det, men jeg kan sove når som helst, bortsett fra når jeg MÅ sove. Det er ikke tvil om at jeg er et B-menneske. Jeg har aldri problemer med å holde meg våken på nattvakt, og til vanlig kan jeg gå en hel dag å være trøtt for så å våkne rundt kl. 21.00. Gir du meg et vanlig menneskes timeplan så skal jeg love deg at jeg kommer til å gå inn i en slags dyp dvale hvor alt jeg gjør er å eksistere (trust me, jeg har prøvd).

2. Økonomi
Man tenker jo ofte at man får så mye bedre råd når man blir voksen. Det gjør man ikke hvis man fortsatt er student. Selv med en ganske grei deltidsjobb ved siden av studielånet så er det så vidt det går rundt hver måned. Det som derimot er mest skremmende er jo at man fortsatt i en alder av 25 ikke har lært seg eller makter å spare. Man tenker jo ofte når man vokser opp at man kan begynne å spare når man blir eldre, spørsmålet er vel bare hvor mye eldre man må bli.

3. Treningsgiv
Som en slapp og dvask tenåring håpet jeg virkelig at treningsgiven skulle ta meg. Men sannheten er at hvis man ikke er glad i å trene som ung er man ikke glad i å trene som voksen heller. Det jeg derimot hadde sett for meg/håpet på var at jeg kom til å komme til et punkt hvor nok er nok og at jeg måtte gjøre noe før det ble for sent. Dette punktet har kommet og gått minst 10 ganger de siste årene, men det har ikke skjedd noe spesielt nytt på den fronten.

4. Arbeidsgiv og -glede
Har man en jobb man elsker og som er så givende at du gleder deg til å komme på jobb nesten hver dag, ja da kommer arbeidsglede enkelt. Og dette er vel målet for alle sammen? Som student er jo saken litt annerledes, men nå har det seg sånn at min aller siste hindring som student egentlig er litt gøy. En masteroppgave hvor jeg står ganske fritt og hvor jeg har valgt å skrive om noe jeg synes er både interessant og morsomt. Så hvorfor er det så vanskelig å sette ordentlig i gang? Det spørsmålet som er enda vanskeligere å spørre meg selv er hvorfor det er så vanskelig å skrive sånn generelt. Med en drøm om å bli forfatter er det bare én ting å gjøre: skrive. Skriv et manus, rediger det manuset, pirk på det manuset, la andre rediere og pirke litt i det manuset, og så send det inn til et forlag. Man blir ikke forfatter av å se TV-serier. Men her sitter jeg, fortsatt inkapabel til å gjøre det jeg vil mest i hele verden.

6. Kjæreste
Jeg blir fortsatt skikkelig sint inni meg når folk insinuerer at livet mitt mangler noe fordi jeg ikke har kjæreste. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har svart på spørsmål om hvorfor jeg ikke har funnet meg noen enda. For øvrig det mest håpløse spørsmålet jeg vet om. Vurderer av og til å svare ærlig. «Fordi jeg er en 5’er på en god dag, men vil ikke gå laverene enn en 8’er selv.» Problemet er det stakkarslige blikket og den kleine samtalen som følger. Poenget er uansett at jeg har hatt den innstillingen til en evt. kjæreste at han kommer når han kommer. Og ja, som så mange andre har spurt om, det er nok en «han» da jeg regner med jeg hadde merket noe snart hvis det var sånn at jeg «spilte for det andre laget». Jeg har jo lyst til å finne noen å dele livet med etter hvert, jeg har aldri stresset noe særlig med det. Men når sannheten skal frem så  hadde jeg vel kanskje regnet med at det ikke skulle være fullt så fjernt som det fortsatt er.

7. Fremtidsplaner
Alle de drømmene man har som tenåring og alle de tingene man har lyst til å gjøre, men som alle føles så uoppnåelig og den håpløse følelsen av at du egentlig ikke helt vet hva du faktisk vil, den har jeg enda. Jeg har innsett at det ikke alltid går som planlagt og at ting forandrer seg underveis, men en litt mer målrettet fremtid skulle jeg så gjerne ha hatt. Jeg trøster meg likevel med pappas ord om at han fortsatt ikke vet hva han vil bli når han blir stor.

8. Selvtillit
Som den hobby-psykologen jeg er så forstår jeg at mye av dette handler om selvtillit og troen på meg selv. Saken er vel den at jeg trodde også den ville komme med alderen. Selv om jeg har blitt mye tøffere på mange vis og lært meg å gi litt mer faen så kjenner jeg fortsatt den usikre 13-åringen inni meg klamre seg fast og skygge for alle avgjørelser jeg tar.

 

Nøklene til voksenlivet er nok et sett med aksept og et sett med hard jobbing. Klarer man å akseptere at ting ikke skjer av seg selv og at på et tidspunkt så er det du selv som må stå for forandringen så klarer man vel å forstå at den forandringen må jobbes for. Problemet mitt er vel at jeg har mistet nøklene mine og man kan ikke bare skifte lås.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s