Når man innser sine styrker

Med et glasskår sprikende mellom fingrene og en stolthet knust i tusen biter sitter du der og forgjeves prøver å sy deg selv sammen. Men det gjør vondt og du tåler ikke smerte.

Du svinger deg rundt ryggraden og takker den og deg selv uendelig for at den fortsatt står. Fordi det er det eneste som holder deg oppe. Jævla taper.

Jeg liker deg, sier du. Jeg vil ha deg, fortsetter du. Ekkoet brenner i ørene dine og tiden begynner for alvor å renne ut. Hva er galt med meg, tenker du.

Gjennom en park, bortover en gate, inn en port og opp mot himmelen, der sitter du omringet av mennesker du en gang elsket, men som nå sliter så mye på hjernen at du helst skulle ønske du kunne være alene. De samme menneskene er grunnen til at du lever. Grunnen til at alkoholen beroliger, nikotinet bedøver og for at maten legger seg rundt magen. Du hater dem for det.

Disse menneskene har allerede tatt hjertet ditt, lungene dine og leveren din. Nå ligger de og venter på at du skal dø slik at de kan suge hjernen din ut av kraniet og fylle det med kjærlighet. Dum og lykkelig.

Opp en trapp, inn en dør, bortover en gang og i en seng ligger du likevel paralysert. Med blodige hender og brukket nakke. Det brenner der nede. Du må ha vært på besøk igjen, tenker du. Hvorfor våkner jeg aldri, skriker du.

Du lukker øynene og håper på det beste. En himmel full av regnbuer og et basseng fyllt med vin. Hvite skyer av smertestillende og flyvende poser med selvtillitt. I det du åpner øynene igjen sitter du der alene, naken og badende i selvhat. Du får et glimt av deg selv i refleksjonen fra overflaten. Du drar kjensel på smerten. Tankene dine hadde nok en gang prøvd å dra deg under og holde deg nede til du ikke lenger følte dem.

Med en fot foran den andre tar du fatt. Løp for helvette. Løp. Aller helst inn i armene til de menneskene du en gang elsket, som nå sliter på hjernen, men som fortsatt er det beste som noen gang har hendt deg.

Reklamer